Ja, litt av hvert har skjedd siden sist. Onsdag flyttet vi til Alleppey og det ble mildt sagt et lite kultursjokk. Toget tok cirka tre og en halv time og vi hadde sleeperseter, dvs at man kan sitte med bena oppe i setet. Av med skoene og så sitter man annenhver gang med føttene opp på motsatt side. (Helene: vi dreit oss nok ut med den togbestillingen for Goa-Mumbai. Eller, jeg husker egentlig ikke hva vi bestilte...)
Ble hentet av hun vi har mailet med hele veien, Aparna og rett inn i taxi. Slitne etter togtur håpet vi på å komme rett dit vi skulle bo, men neeeida. I stedet ble vi kjørt til organisasjonen vi skal ta utgangspunkt i for feltarbeidet og derfra bar det rett på lunsj. Noe jeg ikke har nevnt ennå er den fantastiske musikken som blir spilt på alle stedene vi spiser. Man skulle tro at det kanskje var indisk, men sjokkerende nok er det ikke det. På denne dagens lunsj var det keybordinstrumental av intet mindre enn bl.a A-ha og Abba. Herlig.
Tilbake på organisasjonen var det introrunde med alle som jobber der og så beskjed om at vi skulle sove par netter hos Aparna. Skal ikke kjede dere med alle detaljer, men hoppe rett frem til hjemturen. Aparna bor da en time unna organsisasjonen, vi hadde tidenes tyngste sekker og jeg har allerede fortalt hvor svett man er. Rushtid hjem på bussen... jeg kan si så mye som at det er første gang jeg har følt hat i dette landet. Folk hatet oss. Og vi holdt på å dø.
Vel fremme, av bussen, inn i rickshaw og inn i jungelen. Jada, jungelen. India er et fascinerende land på mange måter. Aparna bor hjemme hos moren sin, og de er en av disse familiene med penger. Huset er gedigne, og det er ett av to. Faren hennes jobber i Qatar, eier eget selskap. Moren er hjemme hver dag med hunden Jimmy. Kan fortelle mange morsomme historier om Jimmy, men det skal jeg jaggu spare til jeg ser ansiktene deres. ;) Anyways, stoooort hus - vi tenker, luksus!! Kommer inn og her kommer da det fascinerende. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er det beste til å vaske, men her snakker vi møkkete. Helt utrolig. Skitne vegger, edderkoppklekkeri på doen, søppel overalt og flaggermus i stua. Her vasker man ikke om man eier nok penger. I stedet maler man bare over veggene når det er tid for det. Drittrøtte, så skulle vi ut på verandaen. Der sto vi i et kvarter i stillhet og stirret ut i mørket. Hvorfor? Hvem vet.
Fortsatt trøtte. Da var det middagstid og alle de fantastiske historiene om Jimmy som jeg sparer. Prøvde å si at vi var trøtte, men skravla gikk. Aparna er 25 år og overlykkelig over at vi er her og har et enormt behov for å fortelle om seg selv og sitt. Til slutt kom vi oss i seng. Da var det nesten 4 t nonstop høl i hue-skravling. Og jeg vet at jeg er ille selv, men dette overgår det meste.
Etter en noianatt i seng ble faktisk gårsdagen en million ganger bedre. Aparna har jo ikke et vondt bein i kroppen, men hun er ganske overbeskyttende og tror ikke at vi kan gå noe sted selv. Det var snakk om at vi skulle bo i et hus, men det vil hun helst ikke for da vet hun ikke om vi er trygge. I dag har vi fått vite at det antakelig blir her hos Aparna i fire uker. Moren lager frokost og middag, det er nett her og vi er godt passet på og selv om det kanskje ikke kommer så tydelig frem er Aparna helt super. Det blir to timer reisevei tilsammen hver dag, men nett er faktisk nesten verdt det. Sååååå, Skype er faktisk en mulighet om det planlegges ;) 4, 5 t foran, så klokka er 18 hjemme nå, 2225 her ;)
For unge kvinner her skjer det ikke så mye spennende, så at vi er her er antakelig noe av det beste som har skjedd henne på lenge. Moren og hun skjemmer oss fullstendig bort. Vi får te med en gang vi står opp, en liten matbit og te når vi kommer hjem. Eller verdens beste limejuice.. nam nam! Det jeg imidlertid sliter litt med er det med hvordan de behandler oss. Vi er sett på som guder og det er ganske ubehagelig. Når det er frokost, lunsj eller middag spiser de ikke sammen oss. De står og ser på og forsyner oss konstant. Det er det gode verter gjør her i landet. Når vi er ferdige kan de spise og vi får omtrent ikke under noen omstendigheter hjelpe til å rydde. Vil vi kaste noe tar de fra hendene våre og kaster det for oss. Synes det er litt vanskelig. Er jo ikke oppdratt sånn, eller hva mamma? ;)
Hva mer kan jeg underholde med. Jo, haha. I går når vi kom til GSGSK (organisasjonen vi skal se på) så er det sånn at vi ikke får bestemme så mye selv. Vi er kasteballer. Kom dit i 10-tiden, satt og hørte på et halvannet times foredrag på mayalayam. Etter det trodde vi at vi skulle få begynt med feltarbeid, men da skulle vi plutselig på busstur. Foreleseren vår Bibbi hadde kommet og måtte hole et lite innlegg om hvem vi va og hva studiet vårt går ut på. Det er et ganske hierakisk system her, slik at hun er dypt respektert, Vi er bare "småbarn" som de skal passe på for henne. Det var cirka 30 menn som var der og vi måtte stille oss opp som kjendiser. Tror hver og en av de tok minst 100 bilder og x antall snikbilder utenom det og. Bussturen rundt omkring var imidlertid ganske morsom. Vi kjørte rundt og besøkte ulike utviklingsprosjekter. Kjempespennende! I mellom kjøringen var det sang og brått var det vår tur. I sjokket og det å finne en tekst vi alle kunne falt valget på av aaaallle sanger, "En bussjåfør". Helt seriøst. Ikke mange som kan skryte av å ha holdt konsert på en buss i India. Haha.
Nå orker jeg ikke skrive mer. Vi besøkte et sånt opplæringssted for de kvinnene vi skal skrive om i dag, det får jeg fortelle om senere. :)
<3
Ble hentet av hun vi har mailet med hele veien, Aparna og rett inn i taxi. Slitne etter togtur håpet vi på å komme rett dit vi skulle bo, men neeeida. I stedet ble vi kjørt til organisasjonen vi skal ta utgangspunkt i for feltarbeidet og derfra bar det rett på lunsj. Noe jeg ikke har nevnt ennå er den fantastiske musikken som blir spilt på alle stedene vi spiser. Man skulle tro at det kanskje var indisk, men sjokkerende nok er det ikke det. På denne dagens lunsj var det keybordinstrumental av intet mindre enn bl.a A-ha og Abba. Herlig.
Tilbake på organisasjonen var det introrunde med alle som jobber der og så beskjed om at vi skulle sove par netter hos Aparna. Skal ikke kjede dere med alle detaljer, men hoppe rett frem til hjemturen. Aparna bor da en time unna organsisasjonen, vi hadde tidenes tyngste sekker og jeg har allerede fortalt hvor svett man er. Rushtid hjem på bussen... jeg kan si så mye som at det er første gang jeg har følt hat i dette landet. Folk hatet oss. Og vi holdt på å dø.
Vel fremme, av bussen, inn i rickshaw og inn i jungelen. Jada, jungelen. India er et fascinerende land på mange måter. Aparna bor hjemme hos moren sin, og de er en av disse familiene med penger. Huset er gedigne, og det er ett av to. Faren hennes jobber i Qatar, eier eget selskap. Moren er hjemme hver dag med hunden Jimmy. Kan fortelle mange morsomme historier om Jimmy, men det skal jeg jaggu spare til jeg ser ansiktene deres. ;) Anyways, stoooort hus - vi tenker, luksus!! Kommer inn og her kommer da det fascinerende. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er det beste til å vaske, men her snakker vi møkkete. Helt utrolig. Skitne vegger, edderkoppklekkeri på doen, søppel overalt og flaggermus i stua. Her vasker man ikke om man eier nok penger. I stedet maler man bare over veggene når det er tid for det. Drittrøtte, så skulle vi ut på verandaen. Der sto vi i et kvarter i stillhet og stirret ut i mørket. Hvorfor? Hvem vet.
Fortsatt trøtte. Da var det middagstid og alle de fantastiske historiene om Jimmy som jeg sparer. Prøvde å si at vi var trøtte, men skravla gikk. Aparna er 25 år og overlykkelig over at vi er her og har et enormt behov for å fortelle om seg selv og sitt. Til slutt kom vi oss i seng. Da var det nesten 4 t nonstop høl i hue-skravling. Og jeg vet at jeg er ille selv, men dette overgår det meste.
Etter en noianatt i seng ble faktisk gårsdagen en million ganger bedre. Aparna har jo ikke et vondt bein i kroppen, men hun er ganske overbeskyttende og tror ikke at vi kan gå noe sted selv. Det var snakk om at vi skulle bo i et hus, men det vil hun helst ikke for da vet hun ikke om vi er trygge. I dag har vi fått vite at det antakelig blir her hos Aparna i fire uker. Moren lager frokost og middag, det er nett her og vi er godt passet på og selv om det kanskje ikke kommer så tydelig frem er Aparna helt super. Det blir to timer reisevei tilsammen hver dag, men nett er faktisk nesten verdt det. Sååååå, Skype er faktisk en mulighet om det planlegges ;) 4, 5 t foran, så klokka er 18 hjemme nå, 2225 her ;)
For unge kvinner her skjer det ikke så mye spennende, så at vi er her er antakelig noe av det beste som har skjedd henne på lenge. Moren og hun skjemmer oss fullstendig bort. Vi får te med en gang vi står opp, en liten matbit og te når vi kommer hjem. Eller verdens beste limejuice.. nam nam! Det jeg imidlertid sliter litt med er det med hvordan de behandler oss. Vi er sett på som guder og det er ganske ubehagelig. Når det er frokost, lunsj eller middag spiser de ikke sammen oss. De står og ser på og forsyner oss konstant. Det er det gode verter gjør her i landet. Når vi er ferdige kan de spise og vi får omtrent ikke under noen omstendigheter hjelpe til å rydde. Vil vi kaste noe tar de fra hendene våre og kaster det for oss. Synes det er litt vanskelig. Er jo ikke oppdratt sånn, eller hva mamma? ;)
Hva mer kan jeg underholde med. Jo, haha. I går når vi kom til GSGSK (organisasjonen vi skal se på) så er det sånn at vi ikke får bestemme så mye selv. Vi er kasteballer. Kom dit i 10-tiden, satt og hørte på et halvannet times foredrag på mayalayam. Etter det trodde vi at vi skulle få begynt med feltarbeid, men da skulle vi plutselig på busstur. Foreleseren vår Bibbi hadde kommet og måtte hole et lite innlegg om hvem vi va og hva studiet vårt går ut på. Det er et ganske hierakisk system her, slik at hun er dypt respektert, Vi er bare "småbarn" som de skal passe på for henne. Det var cirka 30 menn som var der og vi måtte stille oss opp som kjendiser. Tror hver og en av de tok minst 100 bilder og x antall snikbilder utenom det og. Bussturen rundt omkring var imidlertid ganske morsom. Vi kjørte rundt og besøkte ulike utviklingsprosjekter. Kjempespennende! I mellom kjøringen var det sang og brått var det vår tur. I sjokket og det å finne en tekst vi alle kunne falt valget på av aaaallle sanger, "En bussjåfør". Helt seriøst. Ikke mange som kan skryte av å ha holdt konsert på en buss i India. Haha.
Nå orker jeg ikke skrive mer. Vi besøkte et sånt opplæringssted for de kvinnene vi skal skrive om i dag, det får jeg fortelle om senere. :)
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar