Jeg begynner å ha vært borte en stund, det er vel akkurat halvveis i dag. Kan vel si at det begynner å merkes. Som Hege sa i går, nå har sykdomsperioden begynt. Natt til søndag hadde jeg sprutoppkast fra en annen verden. I går fant jeg rundt 15 bedbugsbitt på rompa mi. Store, røde og ekle. Kan vel si at jeg ikke er superglad for at jeg dro til Cochin i helgen. Selv om det å se de kinesiske fiskenettene og Amanda veier litt opp, men ikke heeelt. Hehe. Nei, det kunne vel skjedd hvorsomhelst når sant skal sies. Og for å sitere Julie, man har ventet på det.
Her er bilde for dere som vil/ikke vil se (man byr da paa seg selv):
Cochin var ellers en merkelig opplevelse, det var en by svært markert av Europa og Vasco de Gama. De to andre jentene likte det veldig godt, jeg tror kanskje ikke jeg er så fan av storbyene i India. Trives mer med det lugne livet ved strendene. Noe som burde vært omvendt når man er en storbyjente. Hehe. Vi bodde hvertfall i Fort Kochi som definitivt var den beste delen av Cochin vi opplevde. De hadde en bokhandel der som var helt super, kjøpte meg både Mahabharatha og Ramayana. Gøy å prøve å forstå en religion som står såpass sterkt her vi er.
Ellers var solnedgangen og de kinesiske fiskenettene nydelige, skal legge de ut etterpå ;) Masse søte cafeer, og det savner man litt.
Hverdagen er virkelig kommet over oss, og når folk spør meg om hva jeg driver med om dagene kan jeg ikke si så mye. Vi står opp tidlig og drar med Aparna, på det beste har vi to effektive timer med intervjuer. Det er så mye som skjer hele tiden som er utenfor vår kontroll. Forrige ukes onsdag er primaeksemplet. Planen er alltid å være på enten opplæringssenteret eller GSGSK til rundt ti. Kan telle på en hånd hvor mange ganger det skjer... Anyway, onsdag. Begynte med at Aparna var treig. Missa bussen vi skulle ha, endte med at vi satt 50 min og ventet. I varmen ja. Så tar det sin tid å kjøre. Vi var på Muhamma (opplæringssenteret) halv tolv.. Vel fremme der var det tid for te, så ingen rask start på tiden vi tapte på vei. Så bar det avgårde til et annet hus hvor vi skulle gjennomføre de siste intervjuene i de "overfladiske" intervjuene våre. En slik situasjon forløper seg svært annerledes her nede enn den hadde gjort hjemme. Alle vi skal intervjue, pluss formann og kasserer i gruppen samler seg rundt i ring. Stiller man et spørsmål svarer alle. Hver gang mobilen ringer svarer de på den og noe som egentlig kan ta bare et kvarter tar plutselig såå mye lenger tid. Vi kom oss uansett gjennom det, men sa er det igjen disse "familiepliktene" her nede. Misforstå meg ikke, jeg er takknemlig for å få bli tatt med på sånt, men det er noe med at man er sliten i hodet og må egentlig hjem for å renskrive intervjuene. Her nede tror de at du er psykisk syk omtrent hvis ikke du smiler hele tiden, så smilet må frem uansett form. Klokka var vel blitt 1430 når vi da skulle bort til onkelen til Aparnas hus for å spise lunsj. Frokost er kl. 8, varmen sto på blikktaket i utehuset vi gjennomførte intervjuene og det som skjer mine venner når ting er sånn er, hvertfall for min del. Jeg går inn i en slags fortvilt hysterisk tilstand og man bare ler av alt. Både fordi man ikke kan gjøre annet og fordi man ikke ser noen ende på denne dagen. Andrea var typ den morsomste ever, jeg fikk lættis bare av å se på henne.
Lunsj der, skrubbsultne. Buksa mi hadde rakna så tante sydde den sammen. Egentlig bare 10 cm stort, men da ville hun likesågodt sy hele så det ikke skjedde igjen. Øynet håp om å dra hjem etter det for å unngå rushtiden hjem, men neei. Måtte jo til Amoma først. Da var klokka blitt 1530. Tenkte jaja, får dra dit nå da. Men da er det tid for te igjen... og snacks. Så var det avgårde til Amoma. Der var det druer og smultringer. Ugh. Vi klarer ikke spise så mye, men det er tvang hos bestemor. Samme som i Norge det ja. Endelig på vei hjem. Rundt 19 var vi på rommet vårt igjen. 10 t på farten. 2 av de feltarbeidrelatert. Etter det er det nesten bare tid til å dusje, så er det middag og seng.
De andre dagene er det heldigvis mer av og det er da jeg er evig takknemlig for teknologi. Blogg, Facebook og skype er nøkkelen til at man ikke kjeder seg i hjel. Leser innimellom, men mest om religion. Så blir det endel kabal og bildenerding. GLEDER meg til så mye når jeg kommer hjem. Savner gokosene deres hjemme, mat, sofaen, trening, har Såååå lyst til å danse i undertøyet i stua og jeg vil ha kooooooos. Synes dere jeg var ille før jeg dro er det lurt å skygge banen når jeg kommer hjem. Kos kos kos!!! Og camp Kaja kommer til å bli awesome ♥
Men aller først gleder jeg meg til Helene kommer! Du kommer aldri til å få mer kjærlighet fra meg enn du gjør de to ukene. Og så kommer hurramegrundt Kirsti-Marie snublende min vei og. Og er livet riktig godt treffer jeg Quyen-Di&gutta fra klassen på veien og. ;) Livet skal nytes godt før man går i hi frem til sommeren med oppgaveskriving og eksamen. To uker i paradis blir godt!
Mamma: Min mest dedikerte leser som klager på at hun ikke får mer hilsninger på bloggen. Nerd, hehe. ;)
Inger SD: Det er instant miss you's flere ganger daglig. Kompenserer med å høre på sangene "våre" på bussen, og som folk vet, den kjører jeg møøøe.
Lotte: Som jeg savner deg, lille tutta og Nic. Er din med en gang jeg er hjemme. Blir helt fnisete av at du drommer.
Maiken: Bergen i mitt hjerte, savner alle Lindøe'ene, store og små ♥
Sara: Du vet. Jeg finner ikke riktige ord til deg, men du vet. ♥ Tenk at du kaller meg for sola di. Knis.
Krissa mi: Jeg tok opp en riktig godbit til deg i går. Hihi.
Kjersti&Hege: Jeg er så excited over at dette blir fjerde sommeren på rad jeg drar på ferie med dere ♥
Julie: Skriver det her og for de som ikke er venn med deg på Face. Er så vanvittig stolt over deg, vært det siden vi ble kjent, men du fortsetter bare imponere! Julips ftw sier jeg bare!! For dere andre, sjekk ut fotoutstilling på Paulus sykehjem fra 11.mars-11.juni.
Lasse: Jeg er evig misunnelig over at Hege og Knut skal til Skuret i kveld..hehe. Tenk, det var der jeg bestemte meg for India!
Her er bilde for dere som vil/ikke vil se (man byr da paa seg selv):
Cochin var ellers en merkelig opplevelse, det var en by svært markert av Europa og Vasco de Gama. De to andre jentene likte det veldig godt, jeg tror kanskje ikke jeg er så fan av storbyene i India. Trives mer med det lugne livet ved strendene. Noe som burde vært omvendt når man er en storbyjente. Hehe. Vi bodde hvertfall i Fort Kochi som definitivt var den beste delen av Cochin vi opplevde. De hadde en bokhandel der som var helt super, kjøpte meg både Mahabharatha og Ramayana. Gøy å prøve å forstå en religion som står såpass sterkt her vi er.
Ellers var solnedgangen og de kinesiske fiskenettene nydelige, skal legge de ut etterpå ;) Masse søte cafeer, og det savner man litt.
Hverdagen er virkelig kommet over oss, og når folk spør meg om hva jeg driver med om dagene kan jeg ikke si så mye. Vi står opp tidlig og drar med Aparna, på det beste har vi to effektive timer med intervjuer. Det er så mye som skjer hele tiden som er utenfor vår kontroll. Forrige ukes onsdag er primaeksemplet. Planen er alltid å være på enten opplæringssenteret eller GSGSK til rundt ti. Kan telle på en hånd hvor mange ganger det skjer... Anyway, onsdag. Begynte med at Aparna var treig. Missa bussen vi skulle ha, endte med at vi satt 50 min og ventet. I varmen ja. Så tar det sin tid å kjøre. Vi var på Muhamma (opplæringssenteret) halv tolv.. Vel fremme der var det tid for te, så ingen rask start på tiden vi tapte på vei. Så bar det avgårde til et annet hus hvor vi skulle gjennomføre de siste intervjuene i de "overfladiske" intervjuene våre. En slik situasjon forløper seg svært annerledes her nede enn den hadde gjort hjemme. Alle vi skal intervjue, pluss formann og kasserer i gruppen samler seg rundt i ring. Stiller man et spørsmål svarer alle. Hver gang mobilen ringer svarer de på den og noe som egentlig kan ta bare et kvarter tar plutselig såå mye lenger tid. Vi kom oss uansett gjennom det, men sa er det igjen disse "familiepliktene" her nede. Misforstå meg ikke, jeg er takknemlig for å få bli tatt med på sånt, men det er noe med at man er sliten i hodet og må egentlig hjem for å renskrive intervjuene. Her nede tror de at du er psykisk syk omtrent hvis ikke du smiler hele tiden, så smilet må frem uansett form. Klokka var vel blitt 1430 når vi da skulle bort til onkelen til Aparnas hus for å spise lunsj. Frokost er kl. 8, varmen sto på blikktaket i utehuset vi gjennomførte intervjuene og det som skjer mine venner når ting er sånn er, hvertfall for min del. Jeg går inn i en slags fortvilt hysterisk tilstand og man bare ler av alt. Både fordi man ikke kan gjøre annet og fordi man ikke ser noen ende på denne dagen. Andrea var typ den morsomste ever, jeg fikk lættis bare av å se på henne.
Lunsj der, skrubbsultne. Buksa mi hadde rakna så tante sydde den sammen. Egentlig bare 10 cm stort, men da ville hun likesågodt sy hele så det ikke skjedde igjen. Øynet håp om å dra hjem etter det for å unngå rushtiden hjem, men neei. Måtte jo til Amoma først. Da var klokka blitt 1530. Tenkte jaja, får dra dit nå da. Men da er det tid for te igjen... og snacks. Så var det avgårde til Amoma. Der var det druer og smultringer. Ugh. Vi klarer ikke spise så mye, men det er tvang hos bestemor. Samme som i Norge det ja. Endelig på vei hjem. Rundt 19 var vi på rommet vårt igjen. 10 t på farten. 2 av de feltarbeidrelatert. Etter det er det nesten bare tid til å dusje, så er det middag og seng.
De andre dagene er det heldigvis mer av og det er da jeg er evig takknemlig for teknologi. Blogg, Facebook og skype er nøkkelen til at man ikke kjeder seg i hjel. Leser innimellom, men mest om religion. Så blir det endel kabal og bildenerding. GLEDER meg til så mye når jeg kommer hjem. Savner gokosene deres hjemme, mat, sofaen, trening, har Såååå lyst til å danse i undertøyet i stua og jeg vil ha kooooooos. Synes dere jeg var ille før jeg dro er det lurt å skygge banen når jeg kommer hjem. Kos kos kos!!! Og camp Kaja kommer til å bli awesome ♥
Men aller først gleder jeg meg til Helene kommer! Du kommer aldri til å få mer kjærlighet fra meg enn du gjør de to ukene. Og så kommer hurramegrundt Kirsti-Marie snublende min vei og. Og er livet riktig godt treffer jeg Quyen-Di&gutta fra klassen på veien og. ;) Livet skal nytes godt før man går i hi frem til sommeren med oppgaveskriving og eksamen. To uker i paradis blir godt!
Mamma: Min mest dedikerte leser som klager på at hun ikke får mer hilsninger på bloggen. Nerd, hehe. ;)
Inger SD: Det er instant miss you's flere ganger daglig. Kompenserer med å høre på sangene "våre" på bussen, og som folk vet, den kjører jeg møøøe.
Lotte: Som jeg savner deg, lille tutta og Nic. Er din med en gang jeg er hjemme. Blir helt fnisete av at du drommer.
Maiken: Bergen i mitt hjerte, savner alle Lindøe'ene, store og små ♥
Sara: Du vet. Jeg finner ikke riktige ord til deg, men du vet. ♥ Tenk at du kaller meg for sola di. Knis.
Krissa mi: Jeg tok opp en riktig godbit til deg i går. Hihi.
Kjersti&Hege: Jeg er så excited over at dette blir fjerde sommeren på rad jeg drar på ferie med dere ♥
Julie: Skriver det her og for de som ikke er venn med deg på Face. Er så vanvittig stolt over deg, vært det siden vi ble kjent, men du fortsetter bare imponere! Julips ftw sier jeg bare!! For dere andre, sjekk ut fotoutstilling på Paulus sykehjem fra 11.mars-11.juni.
Lasse: Jeg er evig misunnelig over at Hege og Knut skal til Skuret i kveld..hehe. Tenk, det var der jeg bestemte meg for India!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar